Sigd-dikt seint i september

PÅ BLÅHAVET (frå Sigd, 2016)

det er 
haust i skogen
snart er det vinter
snart skal skogen

sove så stille
og svart

men enno bølgjer
og blafrar han, enno
glitrar og glimer han
enno glør og blør
og brenn han

ein morgon ligg det der
eit diamantstrødd slør av
spindelvev og skogsskodde
mellom alt som har vore
og alt som skal kome
alt som skal rotne
og alt som skal
gro

det glitrar, glimer
og berre er

eg går og går, og
skogen dreg sitt grøne
raslande slep etter seg
til også eg er grøn og
raslande, til skogen
er meg og eg er
skogen

og her finst det ikkje
regnrasle eller trolltusle
berre sagasus og svartsol
mauremor og maurefar
billemor og billefar
og strå høge som
mannen sjølv

eg går og går
og slik konglene
opnar seg, lag på lag
slik opnar skogen seg
til eg kjem til ei glenne
der blømer blå blomar
sjølv i september

aldri før har eg vore nett her
aldri har eg sett desse blomane
så blå og små, saman er dei
ein sommardagsfjord

eg kikar kring meg
vassar uti, legg meg
på rygg, kikar opp
i himmelen

hatlegreiner som
fars tynne blodårer
grønt lav som størkna
sky

krunene på grantrea
som kjerrehjul rundt
og rundt der oppe

alt kan eg gjere
alt kan eg vere

så byrjar eg
symje av garde
på blåhavet